Gud har gjort noe med meg.
Med hjertet mitt.
Han har gitt meg et nytt hjerte.
Et hjerte som er istand til å elske.
På en helt ny måte.
Jeg blir så innmari glad i mennesker rundt meg.
Men det gjør så vondt!
Det er vondt å se unge mennesker kaste bort livet sitt,
og vite at jeg er en av de få menneskene som ser potensialet de eier,
som vet at de kan bli så mye mer enn de er.
Det er vondt å se unge mennesker ta på seg den ene maska etter den andre fordi de er redd for å face mennesker uten,
når jeg har sett den fantastiske personen som bor bak den,
og samtidlig vet at jeg er en av de få som gidder å lete bak maskene.
Det er vondt å se unge mennesker som sliter og har det trøblete,
og samtidlig vite at jeg sitter med løsningn,
men de vil ikke ha den.
Og jeg får så lyst til å leve livene for dem,
jeg får så lyst til å ta valgene for dem,
jeg får så lyst til å ta på meg alle deres problemer og sorger,
for jeg vet hvor jeg kan legge dem...
Men jeg kan ikke leve noe annet liv enn mitt eget,
jeg kan ikke ta noen andre valg enn mine egne.
Det eneste jeg kan gjøre er å be for de.
Men er ikke det egentlig det beste jeg kan gjøre?
Når jeg vet at Han som hører bønn er i stand til å gjøre mer enn alt jeg ber om og forstår?
Når jeg vet at ingenting er umulig for Han som hører min bønn?
Så må disse unge menneskene ta sine egne valg,
så må disse unge menneskene gå igjennom sine egne problemer,
så må disse unge menneskene selv leve sine liv.
Men fordi de har noen som elsker de og ber for de,
vil kanskje veien bli annerledes enn de hadde trodd.
Så vil de kanskje en dag se at det som en gang var så vondt har blitt snudd til noe godt.
For jeg vet nemlig at Han som hører bønn,
Han er en mester på å snu det negative til noe positivt,
og Han kan trylle med mennesker.
...Fordi Han elsker dem!
